Av: Carl O. Geving, adm. dir. Norges Eiendomsmeglerforbund – Artikkelen ble først publisert i Eiendomsmegleren nr. 2 2026
De siste tallene i rapporten Førstegangskjøpere 2025 Q4 fra Norges Eiendomsmeglerforbund, Ambita og Samfunnsøkonomisk analyse viser at inngangsbilletten til boligmarkedet har blitt dramatisk høyere. Siden 2008 har prisen på en gjennomsnittlig førstegangsbolig i Norge økt med 123 prosent, langt mer enn prisveksten ellers i samfunnet. Til sammenlikning økte konsumprisindeksen med 55 prosent i den samme perioden. Oslo har hatt den klart sterkeste prisveksten siden 2008, med 163 prosent, mens Stavanger har hatt den laveste prisveksten, med 85 prosent. De siste tre årene har imidlertid prisen førstegangskjøperne betaler økt klart mest i Stavanger.
I Oslo betalte førstegangskjøpere i snitt over fem millioner kroner i 2025, mens boligene de kjøper blir stadig mindre. Samtidig viser tall fra Statistisk sentralbyrå at hele 67 prosent av førstegangskjøpere i Oslo i alderen 20–29 år nå er avhengige av foreldrehjelp for å komme inn i markedet – en kraftig økning på få år.
Det er summen av utviklingstrekkene rundt boligforsyningen som gjør situasjonen alvorlig – og som tilsier at dette ikke lenger bare er et boligpolitisk problem, men et bredt samfunnsproblem.
For det første ser vi at stadig flere førstegangskjøpere er helt avhengige av foreldrehjelp for å komme seg inn i boligmarkedet. Det rokker ved et grunnleggende prinsipp i det norske samfunnet: at unge mennesker skal kunne etablere seg gjennom egen innsats og arbeid. Når egenkapitalkravet i praksis erstattes av familieøkonomi, bidrar det til økende forskjeller – ikke på bakgrunn av evner eller innsats, men bakgrunn.
For det andre forsvinner utleieboliger ut av markedet i et tempo vi knapt har sett før. Strengere rammevilkår for private utleiere, økt skatt og usikker regulering gjør at mange selger seg ut. Resultatet er et leiemarked med rekordhøye priser og knapphet på boliger – særlig i pressområdene. Dette rammer ikke bare studenter og unge i etableringsfasen, men også nøkkelarbeidstakere som samfunnet er helt avhengig av.
For det tredje bygges det altfor få nye boliger. Boligbyggingen går for halv maskin, bremses av høye byggekostnader, lange planprosesser og økende usikkerhet. Og selv om etterspørselen åpenbart er til stede, er det vanskelig å se en rask vending på tilbudssiden. Når færre boliger ferdigstilles i dag, er knappheten desto større i morgen.
Summen av dette er en negativ spiral: Høye priser, få boliger, høye leier og økende ulikhet. Og konsekvensene stopper ikke ved boligmarkedets grenser. Når folk ikke har råd til å bo der jobbene finnes, blir det vanskeligere å rekruttere arbeidskraft – enten det er sykepleiere, lærere, håndverkere eller ansatte i privat næringsliv. Bedrifter roper etter folk, men boligpolitikken svikter som tilrettelegger.
Dette bør bekymre flere enn oss som arbeider med bolig og eiendom til daglig. Et godt boligtilbud er en forutsetning for mobilitet, verdiskaping og sosial stabilitet. Når det svikter over tid, får det ringvirkninger for hele samfunnet.
Det finnes ingen enkle løsninger. Men én ting er klart: Skal vi komme ut av denne situasjonen, må politikk og rammevilkår igjen rette blikket mot tilbudssiden. Det må bygges flere boliger, raskere og rimeligere – samtidig som leiemarkedet gis stabile og forutsigbare vilkår. Alternativet er at boligmarkedet i stadig større grad blir en barriere, ikke en vei inn i fellesskapet.
