Ny dom fra Høyesterett om selgerforsikringsselskapets rett til regress mot egen forsikringstaker

Av: Joachim Dahl Wogstad Skjelsbæk partner / advokat (H) i Advokatfirmaet Riisa – Artikkelen ble først publisert i Eiendomsmegleren nr. 6 2021 – HR-2021-2102-A

Saken for Høyesterett gjaldt spørsmål om forsikringsgivers krav om regress mot en boligselger for utbetaling til kjøper under en selgerforsikring. Problemstillingen var om det er forsikringsavtaleloven § 4-1, jf. § 4-2 om uriktig opplysning ved tegning som kunne benyttes, eller om korrekt hjemmel var § 4-9 om forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet.

Forskjellen mellom de ulike bestemmelsene gir seg utslag i hvilken uaktsomhet som kreves av forsikringstakeren for at selskapene kan avkorte/kreves regress.

Mens det etter fal. § 4-1, jf. § 4-2 er tilstrekkelig at forsikringstakeren er «mer enn lite å legge til last», kreves det etter § 4-9 forsett ved ansvarsforsikring.

Grunnen til at dette har vært diskutabelt er at selgerforsikringsselskapene ikke gjør noen konkret risikovurdering av informasjonen som gis av forsikringstaker – selger – ved tegningen gjennom egenerklæringsskjemaet. Det er uten betydning hva det opplyses om for forsikringsselskapene, det eneste som har betydning for risikoen er at opplysningene som gis er korrekte.

Det særegne ved inngåelse av en selgerforsikring er at egenerklæringen danner grunnlaget for både forsikringsavtalen og også inngår som en sentral del i avtalen med boligkjøperen.

Forsikringstegningen og det ansvarsutløsende ved å gi uriktig informasjon til kjøper, skjer derfor i samme hendelse.

Selgerforsikring kom først på markedet flere år etter at forsikringsavtaleloven trådte i kraft, slik at lovgiver ikke har hatt noen tanker om denne spesielle måte å tegne forsikring på.

Boligselger i det aktuelle tilfelle svarte feil/tilbakeholdt informasjon om at et større tilbygg ikke var lovlig oppført. Forsikringsselskapet ble møtt med et hevingskrav fra boligkjøper, og forlikte etter hvert saken med kjøper med utbetaling av kroner 700 000. Dette beløpet ble krevd i regress fra boligselger.

Høyesterett var enig i at det var grunnlag for regress, men delte seg om begrunnelsen. Et flertall på fire dommere kom i likhet med de tidligere instanser til at forsikringsavtaleloven § 4-2, jf. § 4-1 kom til anvendelse. Førstvoterende fant at ordlyden ikke stengte for å omfatte det å gi riktige og fullstendige svar på spørsmålene i egenerklæringsskjemaet. Det kunne ikke stilles krav om at opplysningene rent faktisk hadde betydning eller at det gjøres en konkret risikovurdering.

Førstevoterendende fant støtte for sitt syn i forarbeidene, som naturlig nok ikke nevner selgerforsikring med ett ord, men som trekker frem viktigheten av at forsikringsselskapet får korrekt informasjon ved tegning. Videre fant hun støtte i de såkalte informasjonsansvarsdommene (HR-2008-1464-A, HR-2015-1092-A og HR-2016-2264-A) hvor Høyesterett konkluderte med at forsikringsselskapene kunne innrette seg i tillit til at takstmenn og meglere utførte sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte, selv om forsikringsselskapene ikke konkret innrettet seg etter den informasjonen som ble gitt.

Endelig tilla Høyesterett sterk vekt på prevensjonshensyn og hensynet til at ansvar skal plasseres der hvor det hører hjemme, nemlig hos selger som ga uriktige opplysninger.

Et mindretall på én dommer mente at da opplysningene i egenerklæringen ikke hadde betydning for forsikringsselskapene måtte regresskravet mot selgeren forankres i § 4-9 om sikredes fremkalling av forsikringstilfellet. Selgeren hadde i egenerklæringsskjemaet forsettlig gitt uriktige opplysninger til kjøperen av boligen, og han hadde dermed fremkalt det forsikrede mangelsansvaret, slik at det uansett var grunnlag for regress.

Det er nå endelig avklart at selgerforsikringselskapene kan benytte fal. § 4-1 og § 4-2 som grunnlag for avkortning/regress mot selgere som ikke gir korrekte opplysninger ved tegning av forsikringen.

Forbrukerrådet trådte inn som partshjelp for selger ved Høyesteretts behandling av saken, men det ble til slutt en svært dyr sak for selger. I tillegg til regresskravet på kroner 700 000, måtte selger betale forsinkelsesrenter, sakskostnader for forsikringsselskapet samt egne advokatutgifter for tingrett og lagmannsrett. Samlet sett i overkant av 2 millioner kroner.

Det hele kunne ha vært unngått ved å krysse av korrekt på to spørsmål i egenerklæringsskjemaet. Det bør være til ettertanke for meglere at slike situasjoner enkelt kan unngås ved å gjøre en rask kontroll av selgers utfyllelse av egenerklæringsskjemaet, og at megler i det minste sørger for at selger besvarer alle spørsmål.

I denne saken både kunne og burde nok megler ha stilt spørsmål ved hvorfor det ikke var svart ja på spørsmål om tilbygg – og dermed fått brakt på det rene at tilbygget ikke var godkjent.