NEF har vært i kontakt med Finanstilsynet og fått avklart noen spørsmål knyttet til utbetaling av oppgjør til selger og PEP-status.
Utbetaling av oppgjøret til selger:
Ved mange eiendomssalg er oppdragsgiver og selger ektefeller eller samboere som fortsatt skal bo sammen (ikke samlivsbrudd). Ikke sjelden oppgir partene ett kontonummer for overføring av nettoprovenyet.
I forbindelse med en tilsynsrapport uttalte imidlertid Finanstilsynet følgende:
«Ifølge utbetalingsbilag ble nettoprovenyet kr XXX XXX utbetalt til én av selgerne (XXX) den XX.XX.XXXX. Finanstilsynet legger til grunn at utbetalinger til andre enn selger kan være egnet til å unndra beløp fra beskatning eller kreditorforfølgelse. Foretaket har ikke gjort rede for eller dokumentert hvorfor nettoprovenyet ikke ble utbetalt til begge selgerne i henhold til tinglyst eierandel, om det ble iverksatt nærmere undersøkelser og eventuelt også utfallet av disse.»
NEF har på bakgrunn av uttalelsen vært i kontakt med Finanstilsynet for å få avklart om tilsynet mener at nettoprovenyet skal utbetales hver av selgerne iht. eierbrøk også når det er snakk om eksisterende ekteskap/samboerskap hvor selgerne har gitt felles instruks om oppgjøret, og hvor det for øvrig ikke er noe ved oppdraget som tilsier risiko eller mistanke om hvitvasking eller kreditorunndragelse.
Vi har også bedt om Finanstilsynets standpunkt vedrørende utbetaling av oppgjør ved oppdrag for privatskiftende arvinger hvor gjerne en av arvingene har fått fullmakt med rett til å motta oppgjøret, samt oppdrag med fullmakt generelt.
Finanstilsynet bemerker i sitt svar at Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter (NTAES) i sin indikatorliste legger til grunn «At selger ikke skal være mottaker av oppgjøret«, kan indikere et mistenkelig forhold. I slike tilfeller må foretaket iverksette nærmere undersøkelser, jf. hvitvaskingsloven § 25. Finanstilsynet legger dermed til grunn et utgangspunkt om at selgere skal motta nettoproveny etter eierbrøk, og at instrukser om annet utløser en plikt til å foreta nærmere undersøkelser etter § 25.
Når det gjelder ektefeller/samboere anser Finanstilsynet at en instruks fra begge om utbetaling til felles konto (konto hvor den ene av partene er kontoinnehaver og den andre har disposisjonsrett) medfører at begge selgerne er mottakere av oppgjøret. Man er dermed utenfor den situasjonen som NTAES har ansett mistenkelig, og megler trenger derfor ikke iverksette nærmere undersøkelser.
For ordens skyld minner vi om at megler uansett skal avklare hvem som disponerer konto som benyttes i oppdraget, jf. § 12 første ledd siste setning. I oppdrag med normal risiko vil det være tilstrekkelig å legge til grunn selgers opplysning om disponenter på konto.
Instrukser om utbetaling av hele nettoprovenyet til en konto hvor én av ektefellene/samboerne er kontoinnehaver, men hvor den andre ikke har disposisjonsrett, innebærer imidlertid etter Finanstilsynets oppfatning at den andre selgeren ikke er mottaker av sin del av oppgjøret, jf. indikatorlisten.
Finanstilsynet antar at det mistenkelige er at en utbetaling til den ene selgeren kan være egnet til å unndra beløpet fra beskatning eller kreditorforfølgelse på den andre selgerens side, og undersøkelsene må dermed være egnet til å avkrefte eller bekrefte denne mistanken.
Når det salg for privatskiftende arvinger hvor én av arvingene har fått fullmakt med rett til å motta oppgjøret, omfattes dette etter sin ordlyd også av indikatoren i NTAES` liste. Finanstilsynet er imidlertid av den oppfatning at slike saker står i en særlig stilling. Salg av avdødes eiendom gir etter tilsynets vurdering et mindre grunnlag for mistanke om planlagt skatte-/kreditorunndragelse fra arvingenes side, selv om arveoppgjøret selvsagt kan benyttes på denne måten.
Etter tilsynets oppfatning krever hvitvasking gjennom utbetaling til andre enn selger et samarbeid mellom selgerne, noe som i skiftetilfellene kan være mindre sannsynlig fordi det kan være større avstand i relasjonen mellom skiftefullmektig og arving enn mellom ektefeller/samboere.
Det skal dessuten forutsetningsvis foretas et senere arveoppgjør med de øvrige arvingene. I tilfeller med skiftefullmakt må megler derfor kunne legge til grunn at mistanken er avklart, med mindre det foreligger konkrete omstendigheter som tilsier at skiftefullmakten skal benyttes til å unndra en eller flere arvingers midler fra beskatning eller kreditorforfølgelse.
Når det gjelder andre fullmakter hvor fullmektigen gis rett til å motta vederlaget, må det etter Finanstilsynets oppfatning foretas nærmere undersøkelser på vanlig måte med sikte på å avklare eller bekrefte mistanke om skatteunndragelse/kreditorsvik.
Avklaring av PEP-status
Det følger av hvitvaskingsloven § 12 fjerde ledd at «Rapporteringspliktige skal ha systemer for å avgjøre om kunden, personer som kan handle på vegne av kunden eller er gitt disposisjonsrett over en konto eller et depot, eller reell rettighetshaver, er politisk eksponert person eller nært familiemedlem eller kjent medarbeider til en politisk eksponert person. Regler om kundetiltak overfor politisk eksponerte personer er gitt i § 18.«
Loven angir ikke hvilke systemer de rapporteringspliktige skal ha, og omfanget og arten i undersøkelsene av om det foreligger PEP-er må derfor avgjøres basert på en risikobasert vurdering.
Utgangspunktet er at selvdeklarering av PEP-status er greit, så lenge den som skal deklarere er gitt tilstrekkelig veiledning i hva «politisk eksponert person» er. Megler bør kunne dokumentere denne veiledningen.
Ved oppdrag med fullmektig er det videre tilstrekkelig at fullmektigen deklarere PEP-status for seg selv og fullmaktsgiver (kunden). Ved oppdrag med reelle rettighetshavere er det tilstrekkelig at oppdragsgiver deklarerer PEP-status for seg og de reelle rettighetshaverne.
Dette forutsetter imidlertid at fullmektigen/oppdragsgiver har nødvendig kunnskap om oppdragsgiver/de reelle rettighetshaverne. Her som ellers, må imidlertid foretaket ha rutiner for å gjøre ytterligere undersøkelser dersom det, etter foretakets risikovurdering eller forhold ved oppdraget for øvrig, skulle tilsi at dette er nødvendig.
Det må avgis erklæring for hver enkelt identifisert/navngitt person, og ikke en bloc for «alle reelle rettighetshavere». Dette innebærer ikke at det må være en erklæring pr. person, men en erklæring som sier «Ingen av foretakets reelle rettighetshavere er politisk eksponerte personer» vil ikke være tilstrekkelig – status for hver enkelt navngitte reelle rettighetshaver må fremkomme konkret og klart.
Dette kan for eksempel gjøres at det gis en opplisting av hvert enkelt navn hvor det skal krysses av ja eller nei for hver enkelt, eller ved at det lages ett skjema for navngitte reelle rettighetshavere som ikke er PEP og ett skjema for den/de reelle rettighetshaveren som er PEP.
Der oppdragsgiver/fullmektigen ikke kjenner øvrige godt nok til å kunne avgi PEP-status på deres vegne, og disse er vanskelig/umulig å oppnå kontakt med, må megler enten sjekke mot screeninglister eller f.eks. gjøre internettsøk for å forsøke å avklare vedkommendes PEP-status.
