Ulovlig fremleie av boliger skaper utfordringer. Dersom utleier skal begjære utkastelse, kreves det to separate prosesser overfor to ulike instanser. AV: TONJE RISMO, SENIORADVOKAT OG TEODOR DALSENG HAGEN, ADVOKATFULLMEKTIG, BEGGE I ADVOKATFIRMAET SELMER AS – Artikkelen ble først publisert i
Eiendomsmegleren nr. 3 2026 Ulovlig fremleie er mislighold av leieavtalen Fremleie uten utleiers samtykke vil normalt utgjøre mislighold av leieavtalen, avhengig av leieavtalens bestemmelser. Mislighold gir utleier grunnlag for å si opp leieforholdet dersom leieavtalen er oppsigelig, eller heve dersom misligholdet er vesentlig. Ulovlig fremleie vil etter sin art kunne utgjøre vesentlig mislighold, i alle fall der hvor dette skjer gjentatte ganger slik tilfellet typisk er for leietakere som bedriver systematisk fremleie via Airbnb eller lignende plattformer. Når leieavtalen opphører, opphører også som det klare utgangspunkt fremleieavtalen. Fremleietakeren har rett og slett ikke lenger noe rettslig grunnlag for å være i boligen. I noen tilfeller flytter imidlertid ikke leietaker eller fremleietaker frivillig. Det er her de praktiske utfordringene for utleier begynner. Utleier må begjære utkastelse av både leietaker og fremleietaker En vanlig feil er å tro at fremleietakeren automatisk kastes ut sammen med leietakeren. Det stemmer ikke. Utleier må sende to separate begjæringer, én mot leietakeren og én mot fremleietakeren. I noen tilfeller må begjæringene attpåtil sendes to ulike instanser. Utkastelse av leietakeren settes frem for namsmannen dersom grunnlaget er oppsigelse av leieavtalen (tvfl. § 13-2 tredje ledd bokstav c), men må rettes tingretten dersom grunnlaget er heving av leieavtalen (tvfl. § 13-2 tredje ledd bokstav d). Utkastelse av fremleietakeren settes frem for tingretten, med grunnlag i at fremleietakeren åpenbart ikke lenger har rett til å besitte eiendommen som følge av at hovedleieforholdet er brakt til opphør (tvfl. § 13-2 tredje ledd bokstav e). Varsling av leietaker og fremleietaker Før tvangsfullbyrdelse kan begjæres, må saksøkte som hovedregel varsles skriftlig minst




