Av: Amund Strandlie, advokatfullmektig MNA | LL.M. i advokatfirmaet Legalis – Artikkelen ble først publisert i Eiendomsmegleren nr. 1 2024
Håndverkeren som ufører arbeid på en bolig, har kjøpt inn materialer som kunden har betalt for. Håndverkeren oppbevarer materialene på bedriftens område før de skal fraktes videre til kunden neste dag. Morgenen etter oppdager håndverkeren at materialene er blitt skadet.
Hvem er økonomisk ansvarlig for skadene – kunden som eier materialene, eller håndverkeren som oppbevarer materialene?
En forvarer er en juridisk eller fysisk person som midlertidig tar vare på en ting som tilhører en annen. Dette kan være en håndverker som ufører arbeid på en fast eiendom og oppbevarer materialer, det kan være en vaskehall som vasker en bil, eller et verksted som oppbevarer en bil over natten før den skal på service neste dag.
Denne artikkelen tar for seg hvilket rettslig ansvar som kan pålegges forvareren i slike tilfeller.
Forvareransvaret er det ansvaret som påhviler forvareren når eierens formuesgjenstand skades eller på annen måte tapes. Hvis tingen er skadet mens den var hos tjenesteyteren eller under tjenesteyterens kontroll, kan eieren få skaden erstattet. Et typisk trekk i denne typen saker er at skaden har rammet mens gjenstanden befant seg innenfor forvarerens kontrollsfære, og et hovedspørsmål er hvilken betydning dette får for ansvarets innhold.
Hovedregelen i norsk rett er at det må foreligge et skyldansvar for at forvareren skal bli erstatningspliktig. Det vil trolig være tilstrekkelig at forvareren utviser uaktsom adferd, som innebærer at man har opptrådt i strid med den en alminnelig fornuftig person ville ha gjort i en tilsvarende situasjon.
Dersom forvareren eksempelvis har glemt å låse porten til parkeringsområdet hvor materialer oppbevares, og materialene blir stjålet samme nat, så vil dette kunne utgjøre uaktsom adferd fra forvarerens side.
Det kan stilles spørsmål om det er kunden som må bevise at forvareren har utvist uaktsom adferd, eller om det er forvareren selv som må bevise at hen ikke har opptrådt uaktsomt. Utgangspunktet i norsk rett er at det er kravstiller – altså den som krever erstatning – som har bevisbyrden for at skadevolder har opptrådt erstatningsbetingende.
Det følger imidlertid av flere dommer fra Høyesterett at det under forvareransvaret er motsatt, nemlig at det er forvareren som selv må bevise at han ikke har opptrådt uaktsomt.1
Ikke sjeldent kan det oppstå tvil om hendelsesforløpet og hva som var årsaken til skaden eller tyveriet. Et praktisk spørsmål er dermed hvem som skal bære risikoen ved tvilsomme og uoppklarte saksforhold.
Svaret er ikke opplagt, og det finnes lite domstolspraksis som avklarer spørsmålet. Juridisk teori skiller mellom tilfeller hvor skader hovedsakelig rammer eierens verdier, og tilfeller hvor skader rammer eieren og forvarerens verdier nogen lunde likt.2
Antagelig bærer forvareren tvilsrisikoen dersom skaden hovedsakelig har rammet eierens verdier.3
Hvilket ansvar har tjenesteyter ved håndverkertjenester på fast eiendom?
Det relevante rettslige grunnlaget ved håndverkertjenester er håndverkertjenesteloven § 29, jf. § 28, som fastslår at tjenesteyter er ansvarlig for ting påført skade mens den var i tjenesteyters varetekt, ved mindre det kan «godtgjøres at tapet skyldes en hindring som er utenfor tjenesteyterens kontroll, og som tjenesteyteren ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av».
Formuleringen «i varetekt» betyr i utgangspunktet at tjenesteyter har gjenstanden i sin besittelse. Utgangspunktet er det såkalte kontrollansvaret. I en dom fra 2022 fastslår Høyesterett at det avgjørende under kontrollansvaret er om årsaken ????l hindringen ligger innenfor det tjenesteyteren «kunne kontrollere eller påvirke gjennom planlegging, styring og kontroll med virksomheten».4
Tjenesteyter har en omsorgsplikt til å ta vare på tingen som skal repareres eller vedlikeholdes mens den er i tjenesteyters varetekt. Eter håndverkertjenesteloven § 29 er tjenesteyter erstatningsansvarlig dersom ting eller eiendom er påført skade mens den var i tjenesteyterens varetekt eller for øvrig under tjenesteyterens kontroll.
1 Jf. Rt. 1998 s. 40 (Fryseboks-dommen)
2 Stenvik, «Forvareransvaret», Tidsskrift for forretningsjus, 2021, s. 73-90.
3 Jf. Rt. 1964 s. 132 (Flyski-dommen) jf. NL 5-8-17
4 Jf. HR-2022-192-A, avsnitt 72
I 2002 kom Borgarting Lagmannsrett i Oslo frem til at det avgjørende er om det er skjedd en skade eller et tyveri mens tingen var i tjenesteyters varetekt. Lagmannsretten kom frem ????l at tjenesteyteren kunne bli ansvarlig selv om han ikke kunne klandres for det som hadde skjedd. Bakgrunnen for dette var at tjenesteyteren ikke hadde truffet noen sikringstiltak for å motvirke at skaden eller tyveriet hadde skjedd. Tjenesteyteren var derfor nærmest å bære tapet når et tyveri eller en skade en sjelden gang skjer, enn den eieren som tilfeldigvis rammes av et slikt tap.5
Andre skader og økonomiske tap i tilknytning ????l oppdraget, kan kreves erstattet hvis de skyldes tjenesteyterens feil eller forsømmelser. Dette kan typisk være skader som skjer på eierens bolig underveis i et oppdrag fra tjenesteyteren. Ikke sjeldent kan dette være en praktisk problemstilling, særlig i tilfeller hvor tjenesteyteren jobber i en bolig som ikke er beboelig. Da vil boligen og materialene være underlagt tjenesteyterens varetekt.
Hvem har tvilsrisikoen ved håndverkertjenester på fast eiendom?
Innenfor håndverkertjenestelovens område vil tjenesteyteren normalt bære tvilsrisikoen. Dette følger av håndverkertjenesteloven § 28. Videre følger det av forarbeidene ????l håndverkertjenesteloven at uvisshet om skadens årsak går ut over tjenesteyteren.6
I slike tvilstilfeller skal tvilsrisikoen dermed slå negativt ut for tjenesteyteren. For skade som rammer annet enn den ting eller eiendomsdel som tjenesten gjelder, og som heller ikke står i nær sammenheng med slike ting eller eiendomsdeler, kan forbrukeren kreve erstatning «med mindre tjenesteyteren godtgjør at tapet ikke skyldes feil eller forsømmelse på tjenesteyterens side». Dette må forstås som at tjenesteyter også har bevisføringsbyrden.
Regelen må derfor forstås slik at tjenesteyteren har både bevisbyrden og tvilsrisikoen ved tyverier eller skader på ting når tjenesteyter har materialer eller fast eiendom i sin varetekt.
5 Jf. LB-2002-01507
6 Jf. NOU 1979: 42 Forbrukertjenester, s. 121.
