Av: Carl O. Geving, adm. dir. i NEF – Innlegget ble først publisert i Eiendomsmegleren nr. 1 2026 Økonomer omtaler gjerne formuesskatt på bolig som «rettferdig», særlig for dem med høye boligverdier. Men for folk flest er boligen først og
fremst et hjem – ikke et skatteobjekt. Den norske boligmodellen er bygget på at vanlige mennesker med ordinær arbeidsinntekt kan bli boligeiere gjennom nedbetaling av boliglån med allerede beskattede inntekter. Risikoen for boligverdiene bæres av husholdningene selv, og boligskatt oppleves som langt mer inngripende enn skatt på finansiell formue. Eierlinjen er et bevisst fordelingspolitisk valg. Lav boligbeskatning og sparing i egen bolig har vært blant Norges sterkeste fordelingsverktøy – og gitt husholdninger en økonomisk trygghet ingen bankrente kan matche. Samtidig har eierlinjen vært en samfunnsmotor: Den bidrar til økt sysselsetting, bedre boforhold, robuste lokalsamfunn og lavere press på velferdsordningene. Den norske boligmodellen har hvilt på to pilarer: moderat skatt på folks hjem og tilstrekkelig boligbygging. Nå svekkes begge. Boligskatten øker i det stille, og boligbyggingen er på et historisk lavmål. Det rammer bredt i en tid der bokostnadene allerede har skutt i været og gjør det vanskeligere for folk flest å eie sin egen bolig. Hvis politikerne mener at boliger bør beskattes hardere, må de si det åpent. I stedet får vi en gradvis og lite ærlig opptrapping. Folk aksepterer skatt på inntekt – den er presis og forutsigbar. Boligskatt oppleves som vilkårlig og treffer ofte dem med lav betalingsevne, ikke dem med høy formell formue. Utviklingen de siste årene viser tydelig retningen. Verdsettelsen av primærboliger over 10 millioner kroner er økt dramatisk. «Dyr bolig» – et begrep Norges Eiendomsmeglerforbund advarte mot allerede i 2020 – har blitt et skattemessig verktøy for å omdefinere helt vanlige boliger til «skatteobjekter». Vi advarte om at dette ville åpne for gradvise skjerpelser. Det
