Nylig avsa Ringerike, Asker og Bærum tingrett dom der eiendomsmegler og sikkerhetsstiller ble frifunnet for krav om erstatning som følge av påstand om brudd på god meglerskikk.
Saken gjaldt salg av bruktbolig. Eiendomsmegler tok ikke kontakt med banken som skulle gi kjøper lån eller innhentet finansieringsbevis, men hadde fått bekreftet kjøpers finansiering med låneformidler engasjert av kjøper. Et par dager før budrunden startet hadde låneformidleren bekreftet overfor eiendomsmegler at kjøper kunne finansiere et kjøp i tråd med den annonserte prisen.
Som følge av at kjøper hadde misligholdt et annen lån, trakk imidlertid banken finansieringsbekreftelsen tilbake. Kjøper klarte ikke å betale kjøpesummen innen overtakelse, og boligen ble resolgt gjennom dekningssalg. Differansen i kjøpesummen og forsinkelsesrenter var omtrent 1 million kroner.
Selger valgte å anlegge sak mot eiendomsmegler og sikkerhetsstiller. Selger mente at eiendomsmegler ikke hadde foretatt tilstrekkelig kontroll av kjøpers finansiering, og at det var kritikkverdig at eiendomsmegler, på generelt grunnlag, ikke uttrykkelig hadde gjort selger oppmerksom på at det var en risiko for at kjøper ikke ville gjøre opp for seg.
Retten er enig i at eiendomsmeglere er underlagt et strengt profesjonsansvar, men at det er et visst spillerom før adferd som kan kritiseres må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet.
Under henvisning til forarbeider og rettspraksis la retten til grunn at megler «så langt det er mulig» skal foreta kontroll av kjøpers finansiering, og at det normalt er tilstrekkelig med en enkelthenvendelse til finansieringskilden.
Det kan ikke utledes fra rettskildene at det foreligger et brudd på kravet til god meglerskikk dersom megler kun kontakter en låneformidler, og stoler på informasjonen denne oppgir om finansieringen. Retten konkluderte med at eiendomsmeglers plikter er ikke knyttet til en spesifikk institusjon, og at megler skal kunne stole på opplysningene fra låneformidler.
Når det gjaldt selgers anførsel om at eiendomsmegler har en rådgivningsplikt knyttet til risikoen for at kjøper ikke innfrir i henhold til avtalen og at finansieringen kan trekkes, var retten ikke enig. Det fremgår av dommen at «kravet [ikke] kan strekkes så langt at det anses som erstatningsbetingede uaktsomt å ikke opplyse om risiko for at kjøper kan bestemme seg for å ikke innfri i henhold til avtalen eller at finansieringen kan trekkes.»
Retten viste til at en slik risiko vil være til stede ved ethvert eiendomskjøp, og bør være kjent for enhver kjøper. Det er først dersom eiendomsmegler ikke lykkes i å foreta en kontroll av finansieringen, at vedkommende må gi selger råd om hva det kan innebære at budgiverens finansiering ikke er kontrollert. Retten konkluderte dermed med at «[d]et å unnlate å informere om en teoretisk risiko om at kjøper ikke kommer til å innfri ikke er erstatningsbetingende uaktsomt.»
Selger anførte også at eiendomsmegler hadde brutt rådgivningsplikten ved ikke å informere om at normal varighet av finansieringsbevis er tre måneder. Til dette kommenterte tingretten at selger ikke hadde sannsynliggjort en fast enhetlig praksis om at et finansieringsbevis skal vare i tre måneder, og at det uansett ikke kan anses som mangelfull rådgivning å ikke opplyse om en eventuell økt teoretisk risiko knyttet til kjøpers finansieringsmuligheter lenger enn tre måneder frem i tid.
Eiendomsmegler og sikkerhetsstiller ble frifunnet, og selger måtte dekke alle saksomkostningene.
