Adgangen til å kreve vederlag i den andre ektefellens særeie følger av ekteskapsloven §§ 63 og 73. Formålet med bestemmelsene er å søke å sikre en skjønnsmessig kompensasjon til den av ektefellene som ved eget bidrag øker verdien av den andre ektefellens særeie, enten ved skilsmisse eller død. Dette slik at den andre ektefellen ikke skal gå tomhendt ut av et ekteskap der den andres særeieverdier har økt på bekostning av felleseiemidler eller som følge av den andres innsats.
Av: Elise Victoria Arnesen, advokat/Assosiert partner i Henriksen & Co. – Artikkelen ble først publisert i Eiendomsmegleren nr. 6 2021
I et ekteskap er det rettslige utgangspunktet for ektefellenes formuesordning felleseie, jf. ekteskapsloven § 58. Med begrepet «felleseie» menes at de verdier hver av ektefellene har opparbeidet seg gjennom ekteskapet er til likedeling mellom dem ved ekteskapets opphør, enten ved skilsmisse eller død. Dette gjelder som utgangspunkt både verdier de har opparbeidet hver for seg, for eksempel ved lønnsinntekt og verdier de har opparbeidet seg sammen, gjennom for eksempel verdistigning i felles bolig. Noen verdier kan likevel holdes utenfor deling, også uten særlig avtale om det. Dette vil i all hovedsak gjelde verdier hver av ektefellene hadde med seg inn i ekteskapet, eller har mottatt i arv eller gave fra andre enn ektefellen under ekteskapet, jf. ekteskapsloven § 59. Videre vil ektefellene også kunne holde visse andre verdier utenfor deling, slik som, men ikke uttømmende, offentlige og private pensjonsordninger, personlige eiendeler, erstatning for fremtidig inntektstap mm, jf.
el. § 61.
Selv om felleseie er det rettslige utgangspunkt for formuesordningen åpner loven for at ektefellene kan avtale seg vekk fra utgangspunktet om felleseie – dette ved å inngå ektepakt om særeie, helt eller delvis, jf. ekteskapsloven § 42. Slik bestemmelse om særeie kan også være gitt av arvelater i testament, med en klausul om særeie for mottaker.
De eiendeler og verdier som er særeie skal holdes utenfor delingen mellom ektefellene ved ekteskapets opphør. Dette kan slå svært uheldig ut, særlig hvis kun en av ektefellene har særeie. Som et eksempel kan nevnes fritidseiendom som er særeie for den ene ektefelle, gjerne ved at eiendommen er mottatt som arv med særeieklausul. Gjennom ekteskapet bidrar begge ektefellene til renovering og modernisering av hytten, noe som både kan være kostbart og som også kan øke verdien av eiendommen. Ved ektefelleskiftet har den av ektefellene med særeie, herunder også dennes arvinger, rett til å holde hele eiendommen og dennes verdi, utenfor deling. Dette kan, naturlig nok, oppleves som svært urettferdig for den andre ektefellen, som gjennom hele ekteskapet har stått på for fellesskapet og vært med å skape verdiøkningen i eiendommen. I slike tilfeller har ekteskapsloven en sikkerhetsventil, kalt vederlagskrav. Bestemmelsene om dette følger av ekteskapsloven § 63 og § 73.
Den første bestemmelsen gir en ektefelle rett til en kompensasjon i de tilfeller der den andre ektefelle har beriket seg selv ved å benytte felleseiemidler til formuesposter som kan holdes utenfor deling ved ektefelleskiftet, enten til verdiøkning av eget særeie eller andre rettigheter som kan holdes utenfor deling, jf. el. § 61. Hensynet bak bestemmelsen er at ektefellen skal kompenseres fordi den andre ektefellen gjennom bruk av felleseiemidler har redusert verdien av til disse fordel for seg selv og således unntatt dem fra likedeling.
Det er et vilkår for rett til vederlag at verdien av den annens særeie har økt som følge av investeringen med felles midler. Størrelsen på vederlaget vil ofte bero på en noe skjønnsmessig vurdering, der man må se hen til estimert berikelse. Som et utgangspunkt vil vederlaget være begrenset til halvparten av verdien av de fellesmidler som er investert, men også annet vederlag kan tenkes i særlige tilfeller.
Bestemmelsen regulerer videre den ene ektefellens adgang til å kreve vederlag i de tilfeller der den andre ektefellen vesentlig har svekket delingsgrunnlaget ved utilbørlig adferd. Tidligere har rettspraksis vært svært streng for å tilkjenne vederlag etter denne bestemmelsen. Det har fra Høyesteretts side ligget krav om opptreden i form av sterkt kritikkverdige forhold – med andre ord en opptreden som ligger godt utenfor den allment aksepterte adferdsnorm. De siste årene har imidlertid utviklingen gått i en noe mer liberal retning, likevel slik at det fortsatt ligger krav om klanderverdig/illojal opptreden.
Forøkelse av den enes særeie kan også skje gjennom den andre ektefellens bidrag, – det være seg bidrag i form av investering av egne særeiemidler, skjevdelingsmidler eller gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid i hjemmet eller på annen måte. I disse tilfeller er det et vilkår for rett til vederlag at ektefellen ved slik bidrag i «vesentlig grad» har medvirket til å øke verdien av den annens særeie, jf. el. § 73. Også i slike tilfelle er det et absolutt vilkår at det ligger en reell økning av verdien av ektefelles særeie i bunnen. Vederlaget vil i disse tilfeller normalt ta utgangspunkt i den verdiøkning som har funnet sted, slik at den annen ektefelle får en andel av denne verdiøkningen.
Det er viktig å merke seg at selv om bestemmelsenes vilkår er oppfylt, det vil si at den ene rent faktisk har økt verdien av sitt eget særeie med felleseiemidler eller den andre ved sin innsats eller direkte innskudd/bidrag har økt verdien av den andres særeie, er det ikke automatikk i vederlagskravet. Det skal skje en skjønnsmessig vurdering, dette ligger i uttrykket «kan tilkjennes» i bestemmelsenes ordlyd. I vurderingen må man se på verdiøkningens størrelse, ektefellenes forutsetninger og avtaler seg imellom, graden av innsatts med mer. Det må altså foretas en konkret skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle.
Når det i et skifteoppgjør tilkjennes vederlag, så er det altså for å rette opp en skjevhet som har oppstått i formuesforholdet mellom ektefellene.
