Huseier fikk dekket kostnader ved skade påført etter tilbakeslag i kjelleren basert på ulovfestet erstatningsrett.
Kommunen måtte ikke dekke huseiers tap for innredning av to ikke godkjente hybler og tapte leieinntekter fra disse.
Av: Advokat Laila Marie Bendiksen. Advokatfirmaet Brækhus Dege
Sammendrag:
I en enstemmig dom av 24 juni 2014 slo Høyesterett fast at Molde kommune kunne holdes ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag etter at en stor stein på uforklarlig vis hadde kommet inn i et lukket kloakksystem og blokkert stikkledningen til en bolig.
Saken gjaldt kommunens erstatningsansvar for skade på privatboligen ved tilbakeslag fra det kommunale kloakknettet.
Det var spørsmål om kommunen heftet på objektivt grunnlag, og om ansvaret i tilfelle måtte reduseres i henhold til en ansvarsbegrensningen i kommunens sanitærreglement, eller på grunn av huseiers eget forhold.
Høyesterett kom til at kommunen var ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag, at ansvarsfraskrivelsen i abonnementsvilkårene kunne gjøres gjeldende, og at skadelidte selv måtte bære tapet av leieinntekter for 2 hybler som ikke var godkjent for utleie, jamfør skadeerstatningsloven § 5-2.
Lovgrunnlag og problemstilling:
Forurensningsloven § 24a ilegger kommuner og andre eiere av avløpsanlegg et objektivt erstatningsansvar for tilbakeslag som skyldes at kapasiteten til avløpsanlegget ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig.
Etter denne bestemmelsen kan kommunen gjøres erstatningsansvarlig for tap som påføres etter skade uavhengig av skyld. Det er med andre ord uten betydning hvorvidt kommunens ansatte, eller noen den svarer for, har opptrådt uaktsomt. Det er tilstrekkelig at det kan konstateres at det har vært
- for liten kapasitet i ledningsnettet, eller
- dårlig vedlikehold
I Moldesaken var ikke forurensingsloven §24a direkte anvendelig fordi verken dårlig vedlikehold eller manglende kapasitet var den direkte årsaken for tilbakeslaget. Det var en tilfeldig steinblokkering i ledningen.
Høyesterett fant imidlertid å kunne ilegge kommunen erstatningsplikt på ulovfestet objektivt grunnlag. Huseierens forsikringsselskap, Gjensidige, fikk dermed medhold i sitt regressøkmål overfor KLP, som var Molde kommunes forsikringsselskap.
Gjensidige hadde utbetalt kroner 1 241 421,- til huseier, hvorav kroner 103 151 knyttet seg direkte til skade og tapte leieinntekter på 2 hybler. Selv om Høyesterett kom til at huseiers selskap hadde et erstatningskrav etter den ulovfestede objektive erstatningsretten, kom retten likevel til at det ikke var adgang til ansvarsfraskrivelse i abonnementsvilkårene for slike skader.
Høyesterett har ved denne nye dommen utfylt og avklart rettstilstanden ytterligere, også for tilfeller som ikke dekkes av forurensningsloven § 24a. Kloakkstoppen oppsto som følge av at et fremmedlegeme hadde kommet ned i rørene. Denne situasjonen lignet mye på saken som ble vurdert i Rt. 1975 side 1081 – Tromsø.
Tromsøsaken ble kommunen også kjent ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag. I den saken hadde en stump av et elektrikerrør tettet kloakkledningen. Førstvoterende la da betydelig vekt på at huseierne ikke hadde anledning til å tegne forsikring mot følgende av svikt i en kommunal ledning. Slik var situasjonen ikke i Moldedommen, da slike skader nå kan forsikres av huseier. Denne dommen hadde dermed ikke en åpenbar verdi som prejudikat i Moldesaken.
Spørsmålet for Høyesterett var også hvorvidt Molde kommune kunne fraskrive seg det objektive ansvaret gjennom sine abonnementsvilkår. I tidligere praksis har Høyesterett slått fast at kommunene kan fraskrive seg erstatningsansvar for dårlig kapasitet (Rt. 2007 side 431 – Stavanger), men ikke for utilstrekkelig vedlikehold (Rt 2011 side 1304 – Alta).
Høyesteretts drøftelse og begrunnelse:
Høyesterett drøftet og sammenliknet faktum i dommene nevnt ovenfor.
På spørsmålet om Molde kommune var ansvarlig etter forurensingsloven § 24a på grunn av manglende vedlikehold svarte Høyesterett nei. Retten kunne ikke utelukke at skaden kunne vært avverget gjennom vedlikehold, men årsaksforholdene var høyst usikre. Slik saken var belyst for Høyesterett var det ikke grunnlag for å konkludere med at kommunen objektivt sett hadde til rådighet egnede og realistiske vedlikeholdstiltak som kunne hindret at steinen forårsaket skade. Det var ikke grunnlag for å snu bevisbyrden
Høyesterett uttalte at vann- og avløpsanlegg utgjør en vital samfunnsmessig infrastruktur, som samtidig representerer en særpreget og stadig risiko for omgivelsene. For skadelidte vil realisering av risikoen oftest fremstå som noe ekstraordinært og kunne ha et betydelig tapspotensial. Fra Høyesterettsdommen inntas;
«For eieren eller virksomhetsutøveren er skader statistisk påregnelige. Kostnadene kan derfor på ulike måter pulveriseres og dekkes som driftsomkostninger. Det finnes utvilsomt områder der hensynene bak dette ulovfestede objektive ansvaret står enda sterkere enn på vann- og avløpssektoren, hvor det først og fremst er materielle verdier som er eksponert, og virksomheten har et visst preg av servicetiltak uten kommersielle formål, selv om kommunen kan kreve utgiftene dekket gjennom avgifter. Men vi er etter mitt likevel ikke i randsonen av ansvaret.»
Det ble videre reist spørsmål om hvorvidt Molde kommune kunne fraskrive seg ansvar i sine standard abonnementsvilkår slik vilkårene lød, for de 2 hybler som ikke var godkjent av Plan – og bygningsetaten. Høyesterett svarte bekreftende på dette spørsmålet og gikk langt i å argumentere for at denne klausulen ikke bare var rimelig, men også fornuftig. Høyesterett uttaler at de rettslige vurderingene av ansvarsfraskrivelsene som sådan blir de samme enten ansvaret er lovfestet eller ulovfestet.
Generelt uttalte Høyesterett at det er en del særegne forhold som gjør at rammene for ansvarsfraskrivelser bør være snevrere enn det som følger av avtaleloven § 36 om at avtalen ikke må være urimelig. Ansvarsfraskrivelser, avhengig av karakter og omfang, må i det minste ivareta tungtveiende saklige behov, og dessuten ikke avskjære ansvar i en slik utstrekning av man i realiteten rokker ved den grunnleggende risikofordelingen som det objektive ansvaret er et uttrykk for. Høyesterett la vekt på at kommunens ansvarsfraskrivelse var klar og lite inngripende og det var enkelt for huseiere å forholde seg til klausulen. Høyestrett uttaler;
«Jeg fremhever at ansvarsfraskrivelsen ikke er generell, men består i en klart avgrenset og lite inngripende regulering knyttet til omstendigheter ved det skadde objektet. Klausulen har antagelig ingen direkte avløpsmessig begrunnelse. Den knytter seg imidlertid til det særlige tapspotensiale beboelsesrom i kjellere representerer, og kommunens legitime behov for å håndheve et lovverk om blant annet arealutvikling og bygningssikkerhet, og som altså i praksis er tett forbundet med kommunens vann – og avløpsanlegg.»
Høyesterett fremhevet også at det er enkelt for en huseier å forholde seg til klausulen, og fremholder at dersom huseier ønsker full erstatning ved eventuell skade, så må han eller henne forholde seg til regelverket.
Høyesterett kom videre til at det var utidig å kreve at Molde kommune, som også forvalter plan- og byggesakslovgivningen, skulle erstatte bortfall av det som ville være ulovlige leieinntekter. Høyesterett anvendte dermed lempingsregelen i skadeerstatningsloven § 5-2 andre punktum hvor det fremgår at ansvar kan lempes «når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden».
Det er grunn til å anta at Høyesterett ville inntatt samme standpunkt til andre praktiske tilfeller hvor det foreligger feil eller mangler ved abonnentens sanitæranlegg. Dette gjelder for eksempel vilkårenes bestemmelser om at kravet til overhøyde mellom topp hovedledning og laveste slukåpning på 90 cm i standard abonnementsvilkår, tekniske bestemmelser, ikke er oppfylt.
Kort oppsummert:
Høyesterett har gjennom Moldedommen videreført tidligere synspunkter om at det ulovfestede objektive ansvaret i sin alminnelighet bygger på at den som ved sin virksomhet skaper en mer eller mindre risiko for andre, er nærmest til å bære de økonomiske byrdene. Høyesterett formulerer; under note 34 i dommen;
«Dette følger et godt stykke på vei allerede av alminnelige rettferdighetsbetraktninger»
Først trykket i Eiendomsmegleren 2 2016
