Lov om forsikringsformidling ble vedtatt av 22. desember 2021, og trådte i kraft allerede fra 1. januar 2022. Loven erstatter lov om forsikringsformidling av 2005. Den nye forsikringsformidlingsloven har ligger til «modning» i departementet i meget lang tid, og at den brått ble vedtatt og trådte i kraft kom som en overraskelse på mange. Loven har nemlig sitt opphav i EU sitt såkalte forsikringsformidlingsdirektiv (Insurance Distribution Directive, eller «IDD») som ble vedtatt i EU så tidlig som 2016. Direktivet er allerede blitt til lov i Sverige og Danmark.
Av: Joakim A. Ulltveit-Moe, advokat – JUM Advokatfirma AS – Artikkelen ble først publisert i Eiendomsmegleren nr. 2 2022.
Forsikringsformidlingsloven har konsekvenser for forsikringsbransjen og alle som selger forsikringer på vegne av forsikringsselskapene. Nedenfor følger enkelte av endringene som har betydning for eiendomsmeglerbransjen. Eiendomsmeglingslovens regler berøres ikke i denne fremstillingen, men for ordens skyld presiseres det at bestemmelser i særlovgivningen, eiendomsmeglingsloven, kan sette skranker utover hva som omtales her.
Formålet med forsikringsformidlingsloven:
Siktemålet med loven er å legge til rette for at formidling av forsikringsavtaler skjer på en sikker, ordnet og effektiv måte, og bidra til at forsikringstakerne inngår forsikringsavtaler i samsvar med sine forsikringsbehov (lovens § 1-1). I dette ligger at lovgiver ønsker å styrke forsikringskundens posisjon ved å bedre kundens oversikt i salgssituasjonen. Kunden skal i salgssituasjonen få svar på; hvem er det som faktisk selger forsikringen til meg som kunde, hvem er det som tjener på at forsikringen blir solgt til meg som kunde og hvilket forsikringsprodukt er det jeg som kunde egentlig får?
Lovens siktemål er at kunden skal oppleve økt tydelighet og forutsigbarhet. Speilbildet av at kunden skal få informasjonen tydeligere presentert, er at kravene til forsikringsselgeren blir strengere. Forsikringsselgeren må derfor bli tydeligere i sin markedsføring og informasjon. Kravene til informasjon om forsikringsproduktet følger av forsikringsavtaleloven (FAL). Reglene i FAL vil tre i kraft til sommeren.
Det er en utfordring med loven at dens formål er tydelig, men loven er lite konkret på hvordan forsikringskundens oversikt og rettigheter skal bli bedre. Hvordan formålet i loven skal oppnås er i stor grad overlatt til bransjen selv. Selv om kravene er lite konkrete, så betyr den nye loven at alle som formidler forsikringer må gjøre seg kjent med produktet på en slik måte at man er i stand til å ivareta opplysings- og rådgivningspliktene som følger av forsikringsformidlingsloven (FML) og forsikringsavtaleloven (FAL). Forsikringskundene skal blant annet gis dokumenterbare opplysninger om:
- Hvilket forsikringsselskap bærer risikoen?
- Innholdet i dekningsfeltet, altså hvilken risiko er det forsikringen dekker kunden mot?
- Hvilke situasjoner er det kunder har behov for forsikringen?
- Opplysninger til kunden om at kunden kan tenkes å ha dekningen i eksisterende forsikring.
- Hvilken godtgjørelse får eiendomsmegler for at forsikringen selges til kunden?
Aksessorisk forsikringsagent:
Også etter forsikringsformidlingsloven kan eiendomsmeglere selge forsikringsprodukter som forsikringsagent. Salget vil omfattes av reglene om aksessorisk forsikringsagentvirksomhet siden salget av forsikringsprodukter er underordnet eiendomsmeglers hovedvirksomhet og er et forsikringsproduktet som «…utgjør et supplement til en vare eller tjeneste». I og med at forsikringsproduktet må utgjøre et supplement, er det begrensninger i hvilke typer forsikringsprodukter som kan selges av eiendomsmegleren; forsikringsproduktet må ha en klar nærhet til eiendomsmeglingstjenesten. Dette innebærer at det fortsatt vil være greit at eiendomsmegleren selger kjøper- og selgerforsikringer og villa- og innboforsikring. Det vil imidlertid ikke være greit å selger bil- eller reiseforsikringer siden tilknytningen til eiendomsmeglingstjenesten blir for fjern. Det er ikke noe i veien for at eiendomsmegleren, basert på reglene i forsikringsformidlingsloven, velger å selge forsikringsprodukter som en «vanlig forsikringsagent», men da kommer andre regelsett til anvendelse. Eiendomsmeglingslovens bestemmelser og skranker er ikke tema for denne artikkelen, men jeg nevner for ordens skyld at eiendomsmeglingslovens regler for blant annet krav til uavhengighet, undersøkelses- og opplysningsplikt og god meglerskikk, kan sette grenser eller gi ytterligere plikter.
Forsikringsformidlingsloven er tydelig på hvilke kvalifikasjonskrav som stilles til aksessoriske forsikringsagentforetak. I ffl. § 6-4 er det oppstilt to krav:
Etter første ledd er det krav om daglig leder og andre i den faktiske ledelse har nødvendige kvalifikasjoner og nødvendig yrkeserfaring for å utøve oppgavene. I forarbeidene er dette ikke konkretisert utover at det er «…et kvalitativt krav om at ledelsen til enhver tid skal ha nødvendige kvalifikasjoner og nødvendig yrkeserfaring til å utøve stillingen.»
Etter andre ledd skal meglere (eller andre i foretaket) som har kundekontakt ha nødvendig kompetanse for å rådgi kunden. Det ligger i lovens systematikk at kunnskaps- og kompetansekravet er lavere for meglere enn for daglig leder. Viktigst er likevel at (minimums)kompetansekravet fastsettes av forsikringsselskapet, og at det er forsikringsselskapet som må godkjenne kompetansen hos eiendomsmeglerne.
Selv om forsikringsformidlingsloven pålegger forsikringsagenten å ha god kunnskap om forsikringsproduktet som selges, og også gi kunden fyldige opplysninger om dekninger, så er det viktig å være klar over at det ikke er opplysningsplikt om andre forsikringsselskap sine produkter. Det er altså tilstrekkelig at eiendomsmegleren kjenner innholdet i forsikringsproduktet som hun selger – det er ikke nødvendig å sette seg inn i forsikringsproduktene til andre forsikringsselskap (jfr FAL § 2-1). Langt mindre er det nødvendig å rådgi kunden om de forskjellige forsikringsproduktene som er på markedet. Dersom forsikringskunden ønsker å sammenligne forsikringsprodukter, så må dette gjøres på egen hånd.
«Bundling»:
Det er viktig å være oppmerksom på at reglene om forsikringssalg av «bundlede» produkter er strammet inn, og dette vil gjøre det mer krevede med produktutvikling i tiden som kommer. Med bundling forstås at flere tjenester eller varer settes sammen til ett «produkt» med en felles pris for alle tjenestene, og at dette produktet må kjøpes samlet. Noe forenklet kan man si at ved bundling lages det produktpakker. Konsekvensen av «bundling» er at det settes som forutsetning for kjøp av én tjeneste at kunden samtidig kjøper en annen vare eller tjeneste. Konkret; det kan for eksempel ikke settes som forutsetning for eiendomsmeglertjenesten at kunden kjøper en boligkjøper- eller boligselgerforsikring. (Eiendomsmeglingsloven § 6-3 4. ledd inneholder tilsvarende forbud). Selv om det er et nært tilknytningsforhold mellom tjenesten, så er det ikke anledning til å lage en slik binding mellom tjenesten og forsikringsproduktet at kunden i realiteten ikke har noe annet valg enn å kjøpe «alt sammen». Ønske om kobling av ulike forsikringsdekninger for å selge dem som en pakke er nok mer praktisk.
Bakgrunnen for regelen er todelt. For det første skal kunden skal ikke behøve å kjøpe flere varer og tjenester enn kunden trenger. For det andre skal det være oversiktlig for kunden hva hun betaler for hvert element/ hver forsikringsdekning. Det er fortsatt lov å lage «rabattpakker» hvor eiendomsmegler gir prosentvis rabatt ved kjøp av flere tjenester eller dekninger. Poenget er at det ved en slik «rabattpakke» er synlig hva kunden betaler for de ulike elementene i pakken.
Veien fremover:
EU sitt forsikringsformidlingsdirektiv har til hensikt å beskytte forsikringskundene. Da det ble vedtatt i 2016 var nok siktemålet å bedre forbrukervernet i andre land enn Norge. Den norske forsikringslovgivningen har i lang tid hatt gode verneregler for forbrukerne, og det betyr at flere av mekanismene i den nye loven ikke vil innebære noen grunnleggende endring. Både Finanstilsynet og forsikringsbransjen selv har tradisjonelt vært flinke til å sørge for å stille kunnskaps- og kompetansekrav til selgere av forsikringsprodukter. Endringen vil nok først og fremst gjelde dokumentasjonen for eiendomsmeglerforetakenes oppfyllelse av kravene, og at markedsføringsmateriellet blir kontrollert grundigere for å sikre tydelighet og forutsigbarhet for kunden.
De aller siste årene har det kommet til en rekke nye tilbydere på markedet for selger- og boligkjøperforsikringer, og der forsikringsproduktenes dekning tidligere i stor grad korresponderte med avhendingslovens mangelsregler, ser vi nå en utvikling mot betydelig større variasjon i disse forsikringsproduktene. Både etter gammel og ny lovgivning har eiendomsmegler viktige opplysningsplikter om forsikringer som formidles. Kombinasjonen av strengere regler i forsikringsformidlingsloven og større mangfold blant eksisterende produkter, som eiendomsmeglingsforetakene i første omgang velger mellom, vil stille større krav til eiendomsmeglernes kunnskap og opplysninger om det eller de dekningene de velger å formidle.
