Oppløses et ekteskap ved skilsmisse skal de tidligere ektefellers verdier og gjeld deles. Har de tidligere ektefeller felleseie, er det rettslige utgangspunktet likedeling av verdiene i tråd med ekteskapsloven (el.) § 58. Det finnes likevel unntaksbestemmelser som gir en eller begge av ektefellene rett til å holde verdier utenfor deling, både etter forloddsbestemmelsene i el. § 61 og etter skjevdelingsbestemmelsen i el. § 59. I denne artikkelen ser vi nærmere på el. § 59.
Av: Elise Victoria Arnesen, Advokat/Assosiert partner – Advokatfirmaet Henriksen & Co. – Artikkelen ble først publisert i Eiendomsmegleren nr. 2 2023.
Ekteskapsloven § 59 kalles skjevdelingsregelen og gir hver av ektefellene rett til å holde verdier man hadde med seg inn i ekteskapet, eller som de har mottatt i arv/gave fra andre enn ektefellen i løpet av ekteskapet, utenfor deling. Det er viktig å være klar over at dette er en verdiregel. Det er altså verdien man kan holde utenfor deling, ikke nødvendigvis selve eiendelen skjevdelingskravet knytter seg til.
Vilkår for skjevdeling– midlene må være i behold
Det er et absolutt vilkår for skjevdeling at den verdi som kreves holdt utenfor deling er i behold når ekteskapet opphører. Hvis man for eksempel hadde kr 500 000 på konto ved ekteskapets start, kan man ikke bruke opp disse pengene gjennom ekteskapet og så kreve tilsvarende beløp skjevdelt ved bruddet. Dette gjelder også i de tilfeller der man har forbrukt skjevdelingsmidler, men så spart opp igjen tilsvarende beløp på konto.
Denne nye oppsparingen vil bestå av verdier skapt i ekteskapet og kan ikke kreves skjevdelt, i et bytte for midlene som ble brukt opp. Det er heller ikke avgjørende hva midlene ble benyttet til, har man f.eks. benyttet pengene på ferier og hygge med familien, slik at også ektefellen har fått glede av bruken av skjevdelingsmidlene, så er de like fullt forbrukt.
Det samme vil være tilfellet dersom man investerer i en formuesverdi som taper seg i verdi. Kjøper man for eksempel en bil til kr 600 000 med kun skjevdelingsmidler og bilens verdi er redusert til kr 300 000 den dagen ekteskapet opphører, kan man kun kreve kr 300 000 skjevdelt, den øvrige halvparten er ikke lenger i behold.
På samme måte vil investeringer med skjevdelingsmidler som øker i verdi gi rett til å holde også avkastningen av investeringen utenfor deling ved ekteskapets opphør, for eksempel ved innskutt egenkapital ved kjøp av bolig. Stiger boligen da 20 % i verdi vil også skjevdelingsverdien av den innskutte egenkapital øke tilsvarende.
Bestemmelsen slår noe annerledes ut dersom man har benyttet skjevdelingsformue til å nedbetale allerede eksisterende boliggjeld. I slike tilfeller vil skjevdelingskravet i tråd med gjeldende rettspraksis være «krone for krone», slik at man kan holde utenfor deling tilsvarende beløp som man har brukt til å betale ned gjeld. Det skal i så tilfelle skje en indeksregulering av kroneverdien til verdien den dagen oppgjøret skjer.
Klarhetsvilkåret
Det er videre et vilkår at verdiene som kreves skjevdelt klart måkunne føres tilbake til midler som kan holdes utenfor deling. Det er den som krever en verdi skjevdelt som har bevisbyrden for at klarhetsvilkåret er oppfylt og som må sannsynliggjøre dette. Er midlene fortsatt på konto vil det være relativt enkelt å oppfylle dette kravet. Men i mange tilfeller vil midlene være investert i enten bolig, hytte eller andre eiendeler, noe som kan gjøre det komplisert å kunne følge pengene bakover til midler før ekteskapsinngåelsen eller arv/gave.
Det å oppfylle bevisbyrden knyttet til klarhetsvilkåret kan være utfordrende. I mange tilfeller starter ektefellene sin felles vei som samboere og kjøper ofte sin første bolig sammen. De har begge gjerne noe egenkapital, men ofte i ulik størrelse.
Underveis gifter de seg, de selger første bolig, og investerer egenkapitalen fra salget inn i ny bolig som de så pusser opp. Det å klart kunne følge pengestrømmen, den opprinnelige egenkapital inn i avkastning fra markedet, videre inn i ny bolig og så skille denne fra felles oppussing mm. vil ofte være krevende, i alle fall i de ekteskap der ektefellene har vært gift i mange år og kjøpt og solgt flere boliger gjennom ekteskapet.
Kjente utfordringer knyttet til oppfyllelse av vilkårene
Erfaringsmessig ser vi at skjevdelingsproblematikken oftest dukker opp når det gjelder verdideling av fast eiendom og her møter man ofte utfordringer knyttet til oppfyllelse av vilkårene for skjevdeling.
Et praktisk tilfelle kan være der ektefellene sammen kjøper den ene ektefellens familiehytte til halv pris, et gavesalg. Ved en skilsmisse vil da som utgangspunkt den ektefellen som mottok halvparten av verdien i gave kunne kreve skjevdelt denne tilsvarende halvpart av verdien ved bruddet. Men ofte har partene etter anskaffelsen renovert hytten med felles, både oppstarte og lånte, midler.
Hva skjer da med den halvparten den ene ektefellen mottok i gave ved gavesalget – den har økt i verdi grunnet begge ektefellers innsats og innskudd, er det da riktig at den ene ektefellen kan kreve hele halvparten av verdien (som jo uomtvistelig ble mottatt i gave fra egen familie) skjevdelt eller er deler av den opprinnelige skjevdelingsverdien pulverisert gjennom verdiøkningen de jo begge har finansiert?
Hva som blir korrekt resultat i slike tilfeller er det ikke mulig å gi noe helt klart svar på. Dette vil avhenge av en rekke vurderingsmomenter der man må se hen til partenes totale bidrag, hvem har bidratt inn rent økonomisk, hvem har bidratt indirekte – hva har renoveringen ført til av verdiøkning og er den gjennomført med oppsparte eller lånte midler.
En annen årsak til at det kan være en krevende øvelse å oppfylle både vilkåret om at midlene må være i behold og klarhetsvilkåret, er en i dag mye brukt lånefinansiering i form av rammelån, også kalt boligkreditt. Ved denne type boligfinansiering har ektefellene en låneavtale med en gitt ramme der man kan hente ut midler innenfor rammen – og også betale inn større beløp i ujevnt tempo.
Erfaringsmessig ser vi at mange bruker denne boligkreditten som en form for både hverdags- og sparekonto, der det settes inn og tas ut relativt hyppige og store beløp om hverandre. Ikke sjelden ser vi at en av ektefellene gjerne har satt inn store beløp på flere hundre tusen kroner, beløp mottatt som arveforskudd.
Disse midlene nedbetaler da den benyttede boligkreditt og skaper et netto til skjevdeling, men noe tid etter tas deler av dette kanskje ut igjen og benyttes til å anskaffe en båt. Hvor ble det da av arveforskuddet – er det nå en del av båten eller ligger det fortsatt som en ervervet netto i boligen? I andre tilfeller anskaffes ikke en varig verdi i form av nye eiendeler, men i stedet tas det ut midler av boligkreditten for å innfri en kredittkortgjeld, for å kjøpe hagemøbler eller reise på ferie – er det opprinnelige innskuddet da i behold eller er dette forbrukt på kostnadene i etterkant av innskuddet? Kan man i slike tilfelle legge til grunn at det er klart at midlene er i behold?
Dette er en krevende tematikk og vi ser at det svært ofte ender ut i en løsning der begge parter utviser en form for felles skjønn og kommer til en helhetlig løsning der den ene får en skjønnsmessig beregning av sitt skjevdelingskrav.
Det skal kort også nevnes at el. § 59 åpner for at skjevdelingskrav kan nedsettes/bortfalle hvis de vil føre til et åpenbart urimelig resultat, et tema det blir for omfattende å gå videre inn på i denne artikkelen.
Fordeling av netto ved salg av bolig
For megler kan skjevdelingsreglene føre til utfordringer knyttet til oppgjør etter salg av bolig og/eller fritidseiendom i forbindelse med en skilsmisse. Megler skal som utgangspunkt forholde seg til grunnboken, oppgjørsinstruks eller annen skriftlig avtale mellom partene som selger. Tross dette skjer det relativt hyppig at den ene parten, eller noen ganger begge, har innvendinger og krav til oppgjøret av nettprovenyet.
Den av partene som anfører å ha et skjevdelingskrav i eiendommen fremsetter kanskje krav om at en større del av netto skal tilføres ham/henne, begrunnet med at det foreligger rett til skjevdeling, og krever nettoprovenyet utbetalt basert på en slik deling. Vi har sett eksempler der både private og profesjonelle parter varsler megler om konsekvenser dersom oppgjør ikke deles slik parten krever.
Som man ser gir skjevdelingsreglene grobunn for store konflikter og uenigheter, gjerne i forbindelse med salg av eiendom, hvilket igjen gjør at megler ufrivillig trekkes inn i tematikken.
I slike tilfeller vil vi råde til å vise forståelse for at dette er krevende for partene, men samtidig være tydelig på at megler må forholde seg til den oppdragsavtalen som er inngått og det som fremgår av grunnboken.
Det er uheldig at eiendomsmeglers klientkonto gjøres til kamparena for diskusjoner som hører til skifteoppgjøret. Eiendomsmeglers oppgave er å forestå oppgjøret etter salg av eiendommen, ikke gjennomføre skifteoppgjøret.
At utbetalingen av oppgjøret med fordeling av nettoprovenyet etter eiendomssalget ikke har avgjørende betydning for fordelingen i skifteoppgjøret, har nok ikke alle forståelse for, det bør derfor forklares.
I noen tilfeller, forutsatt at partene er enige om det, ser vi også at megler aksepterer at nettoprovenyet blir stående på meglers klientkonto frem til partene har kommet til en løsning. En alternativ fremgangsmåte er at det omtvistede beløpet, ved enighet, betales til en utpekts advokats klientkonto eller til en konto som er sperret slik at den bare kan disponeres av partene i fellesskap.
