Notat til Kommunal- og forvaltningskomiteen tirsdag 22.10.24:
Forslaget til statsbudsjett for 2025 er en stor skuffelse for de mange unge som opplever at muligheten for å eie egen bolig blir en stadig fjernere drøm.
For tre år siden ble Hurdalsplattformen lagt fram med et overordnet mål om å redusere forskjeller mellom folk. Regjeringen varslet satsinger for en aktiv boligpolitikk, og lovet «at flere skal få mulighet til å eie egen bolig» og «legge til rette for å bygge flere boliger».
Resultatet etter tre år med regjeringens politikk er at færre har muligheten til å eie egen bolig, flere er avhengig av forskudd på arv eller gave fra foreldre for å kjøpe egen bolig og boligbyggingen er på et historisk lavt nivå. https://nef.no/wp-content/uploads/2024/04/Foreldrehjelp.pdf
På samme tid har presset på leiemarkedet økt. Tilbudet av leieboliger har falt, spesielt i Oslo hvor både privateide leieboliger (sekundærbolig) og selskapseide leieboliger (AS) har falt kraftig de senere år. https://nef.no/wp-content/uploads/2024/09/Eierskap-i-det-norske-boligmarkedet.pdf
Vi frykter at vi står foran en lang periode med store utfordringer i både boligmarkedet og leiemarkedet.
Samtidig forteller regjeringen at det går godt med norsk økonomi. Det er en fortelling som mange husholdninger ikke kjenner seg igjen i, spesielt unge i pressområdene som må betjene høy husleie og sliter med å spare opp den egenkapitalen som kreves for å kjøpe egen bolig. Forskjellen mellom de som er innenfor og utenfor boligmarkedet øker i takt med boligprisene. Dette blir ikke enklere med et rentenivå, som ser ut til å holde seg høyt over lengre tid enn i land vi kan sammenligne oss med.
Det er et prekært behov for en langt mer aktiv boligpolitikk. Statsbudsjettet må brukes til å dempe forskjellene. Det holder ikke å gjenta gamle boligpolitiske løfter fram mot neste stortingsvalg.
I stedet for å smøre begrensede avgiftslettelser og skattelettelser tynt ut over mange, bør statsbudsjettet brukes målrettet til å gjøre boligmarkedet mer tilgjengelig. Det vil ha større betydning for husholdningenes økonomi og utjevning av forskjeller, enn forslagene til små lettelser.
I nasjonalbudsjettet presenterer regjeringen et svært optimistisk anslag for boliginvesteringene med en vekst på 12 prosent i 2025. Til sammenligning har Både SSB og SØA anslått en vekst på rundt 5 prosent, under den forutsetning at nyboligsalget tar seg opp i løpet av høsten slik at vi får et oppsving i igangsetting og boliginvesteringer i løpet av 2025. Med dagens lave salgstakt i markedet for nye boliger ligger det imidlertid ikke an til et kraftig oppsving i igangsettinger i 2025. Boliginvesteringer er svært kapital- og rentefølsomme. Det vedvarende høye rentenivået svekker boliginvesteringene. I denne situasjonen framstår regjeringens anslag som helt urealistisk, og som en neglisjering av den dype boligbyggekrisen samfunnet står i.
I stedet for å innføre flere byggerestriksjoner, slik regjeringen har foreslått gjennom en rett for kommunene til å kreve bl.a. alternative eier- og finansieringsformer i nybygg, bør regjeringen stimulere til økt boligbygging. Regjeringen bør stille krav til kommuner som ansvarlig reguleringsmyndighet, og bruke statsbudsjettet til å belønne kommuner som oppnår måltall for boligbygging. Dette kan organiseres i byvekstavtaler eller i form av egne belønningsavtaler.
Det henger heller ikke på greip at regjeringen foreslår å kutte utlånsrammen til Husbanken fra 32 til 29 milliarder kroner neste år. Det vil bare forsterke boligbyggekrisen.
I stedet for å bruke betydelige midler på marginale lettelser for mange, bør boligmarkedet stimuleres gjennom statsbudsjettet. Dette kan skje gjennom styrking av BSU-ordningen ved å øke skattefradraget fra 10 til 20 prosent og utvide rammene for sparing. Videre bør det innføres en verdirabatt ved formuesskatt på sekundærbolig for å stimulere til økt boligproduksjon og økt tilbud av leieboliger.
I tillegg vil vi understreke behovet for endringer i utlånsforskriften. Utlånsforskriften bør videreføres, men legge relativt større vekt på betjeningsevne enn egenkapital og boligverdier. Kravet om egenkapital er et risikoreduserende tiltak som kan virke mot sin hensikt. De som kommer inn i boligmarkedet binder mye likviditet. De som sitter fast i leiemarkedet bygger ikke formue. Utlånsforskriften bør tillate lån med lav eller ingen egenkapital for førstegangskjøper med god betjeningsevne, mot at låntaker forplikter seg til andre risikoreduserende tiltak. Tiltak som vil gi høy grad av sikkerhet er fastrente og boligprisforsikring. Et alternativ kan være å lette på kravet om belåningsgrad mot høyere avdrag i starten av låneperioden.
