Fra og med 1. oktober 2024 ble det krav om at selskaper og andre juridiske enheter må registrere reelle rettighetshavere i Brønnøysunnregisteret. Med reelle rettighetshavere menes fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer en juridisk person. Lov om register over reelle rettighetshavere viser til hvitvaskingsloven, noe som skaper uklarheter knyttet til hvilket regelsett man skal følge.
Av: Advokatfullmektig Astrid Dovland og partnerne Jacob Solheim og Vebjørn Søndersrød som alle er i Advokatfirmaet Føyen – artikkelen ble først publisert i Eiendomsmegleren nr. 1 2025
Innføring av register for reelle rettighetshavere innebærer at norske virksomheter må rapportere til myndighetene hvem som eier og kontrollerer den juridiske personen. Registeret åpnet 1. oktober 2024 og siste frist for registrering er 31. juli 2025. Mangelfull registrering kan medføre tvangsmulkt.
Definisjon av reelle rettighetshavere
Etter lov om register over reelle rettighetshavere skal registreringspliktige registrere opplysninger om reelle rettighetshavere. Reelle rettighetshavere er definert som fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer en virksomhet.
Reelle rettighetshavere vil være en person som:
- Eier mer enn 25 % av virksomheten
- Kontrollerer mer enn 25 % av stemmerettighetene
- Har rettigheter til å utpeke eller avsette over halvparten av styremedlemmene i virksomheten
- Har innflytelse eller kontroll på annen måte
Ved identifisering av reelle rettighetshavere gjelder kriteriene i hvitvaskingsloven § 14. Dette følger av lovens § 4.
Den registreringspliktige har selv plikt til å vurdere hvem som er reelle rettighetshavere i selskapet basert på om det er personer i selskapet som direkte eller indirekte oppfyller ovennevnte kriterier.
Uklart regelsett – identifisering av reelle rettighetshavere
I forskrift til lov om register over reelle rettighetshavere er det fastsatt nærmere regler om innhenting av opplysninger og identifisering av reelle rettighetshaver. Problemet er at reglene i forskriften og reglene i hvitvaskingsloven ikke samsvarer.
Henvisningen til hvitvaskingsloven skaper dermed uklarheter om hvilket regelsett man skal følge Dette har gjort oppgaven til rapporteringspliktige vanskeligere.
Etter lov om register over reelle rettighetshavere er for eksempel risikobasert tilnærming ikke relevant fordi identifisering av reell rettighetshaver er objektiv. Annerledes er det i hvitvaskingsloven hvor en risikobasert tilnærming skal brukes jf. hvitvaskingsloven § 6.
Videre er det også ulik beregningsmåte av indirekte eierskap etter forskriften og hvitvaskingsloven. Etter hvitvaskingsloven må en person i virksomhet C kontrollere mer enn 25 % i virksomhet B, som igjen kontrollerer mer enn 25 % i virksomhet A for å identifiseres som reell rettighetshaver. I henhold til forskrift til lov om register over reelle rettighetshaver § 2-1 derimot, må en person i virksomhet C kontrollere 50 % eller mer i virksomhet B, som igjen kontrollerer mer enn 25 % i virksomhet A for å anses som reell rettighetshaver.
Det er også ulike krav til hvorvidt familie eller andre nærstående skal konsolideres. Etter lov om register over reelle rettighetshavere er det ingen automatikk slik som i hvitvaskingsloven at nærmere familiemedlemmers eierskap og kontroll skal konsolideres.
Det er problematisk for rapporteringspliktige at det ikke foreligger et klart svar på hvilket regelsett som gjelder når regelsettene ikke samsvarer. På den ene siden er det vanskelig å se bort fra lovgivers uttrykkelige henvisning til reglene i hvitvaskingsloven, mens på den andre siden må det ses hen til at det i registerloven gis mulighet for å fastsette unntak gjennom forskrifter. Ettersom forskriften kan gjøre unntak fra lovens regler, tyder det på at det er dette regelsettet som gjelder. Ut ifra et rettskildeperspektiv vil også ny lov gå foran eldre lov. Det er allikevel uheldig at samme lovbestemmelse viser til to ulike regelsett som ikke samsvarer.
Et annet problem som kan oppstå er hva som skjer dersom et selskap har manglende registrering eller ikke registrerer korrekt grunnet uklarheter i regelverket, og blir ilagt sanksjoner og straffer. Sanksjonene kan inkludere pålegg om retting og tvangsmulkt. Videre kan det for de som forsettlig unnlater å innhente, oppbevare eller registrere opplysninger i samsvar med loven, eller som forsettlig registrerer feilaktige opplysning, ilegges straff med bøter eller fengsel inntil ett år.
Det kan også stilles spørsmål om formålet bak EUs hvitvaskingsdirektiv oppnås i tilstrekkelig grad. Hvis et selskap velger et regelsett fremfor det andre, kan det føre til feilaktige opplysninger i registeret. For eksempel krever forskriften at vedkommende eier mer enn 50 % av et selskap, mens det etter hvitvaskingsloven kreves at vedkommende eier 25 %. Dette reiser spørsmål om registreringen blir korrekt og om det er riktige eiere det opplyses om. Dette kan føre til at rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven ikke kan stole på informasjonen om reelle rettighetshavere i registeret i Brønnøysund. Lov om registrer over reelle rettighetshavere kan dermed motvirke sitt eget formål om å gjøre identifiseringen av reelle rettighetshavere enklere, når den tvert imot gjør det vanskeligere.
Avslutning
For å sikre at registreringen av reelle rettighetshavere blir korrekt og i samsvar med lovens intensjon, er det avgjørende at myndighetene gir klare retningslinjer og veiledning til rapporteringspliktige. Dette vil bidra til å redusere uklarheter og sikre at informasjonen i registeret er pålitelig og nøyaktig.
Frem til myndighetene gir nærmere retningslinjer og veiledning til rapporteringspliktige, mener vi imidlertid at det bør være trygt å ta utgangspunkt i forskriften til lov om register over reelle rettighetshavere fremfor hvitvaskingsloven. Vi er tilgjengelige og kan bistå selskaper som har spørsmål til registreringen eller identifiseringen av reelle rettighetshaver.
